Oslo Maraton 2010

Ved starten av denne sesongen hadde jeg som mål å sette personlige rekorder på 3000 meter og 10.000 meter. Jeg har ikke lykkes med noen av delene, men i sommer klarte jeg å sette personlig rekord på halvmaraton. Riktignok bare en ørliten forbedring (fra 1:53:07 til 1:52:16), men nok til å gi håp om at jeg kunne utrette noe på lengre distanser.

Denne sesongen har jeg vært skadefri, og jeg har klart å komme inn i en nokså grei treningsrutine. Jeg droppet derfor planen om å bare jogge gjennom maratondistansen, slik jeg gjorde i fjor.  Med en personlig rekord på 4:10:43 fra 2008 var det et naturlig mål å prøve å komme under fire timer, men jeg var usikker på om jeg var godt nok trent.

Før Oslo Maraton i 2008 hadde jeg trent i snitt 44 km per uke i 19 uker. I år hadde jeg bare et snitt på 28 km per uke i samme periode. Jeg rakk heller ikke så mange langturer som jeg hadde planlagt, men de jeg gjennomførte gikk til gjengjeld veldig bra.

Siden arrangøren stilte med fartsholdere for hvert 15. minutt, bestemte jeg meg for å henge på fartsholderen til sluttid 4 timer og følge ham så lenge kreftene holdt. Det høres kanskje ut som en enkel plan, men det gikk likevel ikke helt som jeg hadde tenkt!

Faktisk var det nære på at jeg havarerte allerede før start! På vei ned Trondheimsveien trillet jeg mellom trikkeskinnene full av adrenalin og tanker om dagens løp da framhjulet plutselig slo ned i et hull i asfalten. Jeg var nære å falle i ca 25 km i timen, men heldigvis var det ingen trafikk rundt meg og jeg klarte jeg å rette opp sykkelen igjen. Resten av turen til festningsplassen forløp heldigvis helt udramatisk.

24092010

I perfekte værforhold (8 grader, klart og tørt) stilte jeg til start, uthvilt etter en god natt søvn og en herlig, rolig frokost! Det tok en stund før jeg fant fartsholderen. De andre fartsholdere hadde store ballonger over hodet, men denne karen nøyde seg av ukjente årsaker med et mer diskret skilt.

Firetimersgruppa startet helt fremst i andre pulje, og fikk dermed en uhindret og grei start på løpet. Fartsholderen holdt et fint, jevnt tempo, og selv om klokka mi viste at tempoet lå litt høyt, så var det ikke vanskelig å følge.

Drikkestasjonene var litt kaotiske i starten. De kom brått på meg, kanskje fordi jeg var ukonsentrert, og siden gruppa var ganske stor ble det litt trangt om plassen. En annen stressfaktor var at fartsholderen passerte gjennom drikkestasjonene uten å senke farten. Jeg aner faktisk ikke om han drakk i det hele tatt.

Jeg liker å senke tempoet og gå mens jeg drikker, så jeg er sikker på at jeg får svelget skikkelig ned. Det gjorde jeg også nå, og gasset heller litt på for å hente inn gruppa etter hver stasjon. Første runden (av to) gikk ellers helt etter planen. Jeg drakk vann fram til 20 km og deretter sportsdrikk. 1-2 kopper hver 5. kilometer.

Da vi passerte halvmaraton viste klokka 1:58:30 eller så. Et perfekt opplegg. Nå kunne vi bruke tre minutter lenger på runde to og likevel klare det!

Beina mine kjentes usedvanlig friske og jeg fikk lyst til å øke litt på, men den feilen gjorde jeg i 2008, og da fikk jeg en stygg smell rundt 35 kilometer, så jeg var disiplinert og holdt meg bak fartsholderen.

Mellom 25 og 30 kilometer gikk det veldig lett. For lett, skulle det vise seg i etterkant. I det vi rundet kontraskjæret løp plutselig fartsholderen ut av løypa og kastet opp! Han fikk såvidt kontakt med meg noen hundre meter seinere, men så falt han fra igjen, og fra 31 km og inn måtte jeg styre farten selv.

Jeg kjente meg fremdeles sterk, men med litt feilkalibrert pulsklokke så var det ikke så lett å vite om jeg hadde riktig tempo. Nå begynte jeg derfor å regne litt på tempo og tider ut fra kilometerskiltingen og klokka. Det begynte å gå opp for meg at jeg antageligvis lå etter skjema selv om jeg hadde dratt fra firetimersgruppa!

Oops!

Humøret var likevel godt. Ved ca 34 kilometer passerte jeg Ingrid Kristiansen for tredje gang. Hun heiet entusiastisk på alle som passerte, og sånt er skikkelig motiverende! Jeg kunne ikke dy meg og spurte henne «Hvor sakte har du egentlig løpt en maraton?» i deg jeg passerte. Hun lo litt av spørsmålet men var sporty nok til å svare. «Tre timer og femti minutter!», ropte hun etter meg. Da kom det tørt fra en av de andre løperne: «Det var sikkert som ledsager eller noe sånt!». Ingen av oss lå an til en tid ned mot 3:50, så jeg er ikke helt sikker på om dette var motiverende eller demotiverende. Det fikk i det minste noen av oss til å smile.

Det var deilig å komme inn på drikkestasjonen ved Skøyen foran gruppa. Ingen kø, og kjapt igjennom. Jeg våget ikke å løpe opp kneika like etter, men fikk fart på beina igjen nedover mot Frognerkilen. Ved 6 km gjenstående regnet meg til at jeg måtte juste tempoet opp littegrann, men nå ville ikke beina henge med lenger. Jeg kunne løpe, men ved det minste forsøk på å øke over en viss fart, begynte det å nappe i legger og lår. For å unngå kramper måtte jeg ligge omtrent på 5:45, og det var ikke fort nok til å hente inn tapt tid.

Ved 39,1 bannet jeg høyt da jeg så på klokka. Det var sannsynligvis ikke mulig å skru opp tempoet nok til at dette kunne gå. Herfra og inn valgte jeg bevisst å ikke se på klokka.

Jeg løp så fort som beina tillot. Jeg visste at det kom til å bli personlig rekord, men at jeg sannsynligvis ikke kom til å komme inn under fire timer. Samtidig ville jeg lure meg selv til å bevare et lite håp om å klare firetimersmålet. Jeg var redd for at hvis jeg så på klokka at det var beviselig umulig å klare fire timer, så ville jeg begynne å gå istedenfor å løpe.

gir alt

De siste to kilometrene var veldig vonde, men jeg klarte å presse meg til å løpe hele veien med unntak av 10 meter «bratt» brosteinsbakke (jeg var redd for å snuble).

vondt

Vel over målstreken stoppet jeg klokka mi, og så at den viste 4:01:09. Den offisielle tiden ble 4:00:58. Det er personlig rekord med over ni minutter, men 3:59:59 er så nære, så nære…

Totalt utmattet, brukte jeg sikkert ett minutt på de ti metrene til ungdommen som delte ut medaljer. Beina ville ikke stå i ro og jeg vaklet omkring som om jeg var beruset. Det kjentes langt å gå de 150 metrene til drikkestasjonen og bananene. Det må ha gått minst et kvarter før jeg kom meg til klærne mine til tross for at arrangøren i år hadde gjort det mulig å komme seg dit helt uhindret.

Jeg klarete ikke å få på seg bukser uten å sitte, og jeg begynte å bli kald. Jeg våget ikke å sett med på bakken, for da visste jeg ikke om jeg ville klare å komme meg opp igjen. Etter nye fem minutter fant jeg endelig en ledig en benk og fikk kledd meg for sykkelturen hjem.

Det gikk igrunnen veldig greit å sykle hjem. Bare ett lite krampeanfall ved stopp for en passerende bil. Hjemme ventet en kald øl (alkoholfri) og badekaret. Etter to timers hvile kom Bente Elise og ungene hjem, og det ble travelt et par timer, men da hadde jeg kommet litt mer til hektene.

I etterkant har jeg egentlig kjent meg bemerkelsesverdig bra! Nesten like bra som etter løpet i fjor, selv om slutten i år var skikkelig vond og hard. Jeg blir nødt til å løpe minst én maraton neste år, så jeg kan se til å komme meg inn under fire timer. Sånn sett var det kanskje bra at jeg fremdeles har det til gode!

Neste mål er Lørenskog halvmaraton om 5 uker. Jeg kommer ikke til å løpe noen langturer før den tid, men dersom jeg er frisk og været er bra, så blir jeg med for moro skyld. Det blir får årets siste lange løp. Parksprintene får vi se litt an på når nybabyen finner det for godt å komme (termin midt i Desember).

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Helse og velvære og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

3 svar til Oslo Maraton 2010

  1. Siri sier:

    Grattis Morten. Litt kjipt å være så nær målet, men det var veldig bra jobba da! Enda surere hadde det vært på 4.00.00 😉

    Har du kjøpt maraton fotoene allerede, eller har du et råtriks å dele?

  2. mortenlode sier:

    Takk, jeg har kjøpt og betalt bildene, ja. Første gang jeg har giddet å kjøpe dem. Dyre bilder, men denne gangen var de verdt pengene. Bare se trynet mitt i innspurten!

    Slo fyren bak meg med to sekunder. (Han stilte i samme klasse som meg).

  3. Siri sier:

    Jeg skjønner ikke hvordan du greier å ha samme ansiktsuttrykk og vinkel på hodet på samtlige bilder! 😉

    Jeg kjøpte forresten også bilder fra mitt forrige maraton, dyrt men hvor mange maraton skal jeg løpe liksom.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s